HVEM: Three Bad Jacks (US) + support: Döden
HVOR: Caven, Oslo NÅR: Fredag 28. mars 2008
Det er lenge siden sist et nytt psychobillyband så dagens lys i Oslo. Döden er et friskt pust selv om de er ferske. Tankene gikk til Café Lysthuset i 1980, ikke minst noen låter på norsk gjorde sitt til det og "Herreløs Moped" var årgangspønk. Nivået i 1980 holder ikke helt i 2008, men Döden har potensial. Vilje, energi og ung alder er ikke noe dårlig utgangspunkt. Döden kommer seg raskt, og på Caven var de adskillig bedre enn demoene på MySpace-siden deres. Og som ekstranummer fikk vi en Meteors-cover, "Breaking The Law". Elvis Suissa er enehersker i Three Bad Jacks. Han skriver alle låtene, han arrangerer og produserer platene og han synger og spiller gitar, men han har særdeles god støtte i Brett Williams, ståbass og Josh Hobbs, trommer. På plate er Three Bad Jacks varierte med låter som sender tankene i mange retninger, men slapbassen gjør at gruppa står solid i rock’n’roll/rockabilly leiren. Three Bad Jacks er et av verdens ledende rockabillyband og meldinger om ville tilstander på konsertene så langt på Europaturneen la ikke akkurat noen demper på forventningene. Sjelden har jeg opplevd Caven så fylt til randen pluss litt til. DJ Razorback er en utmerket DJ med et hjerte som lever rock’n’roll i hvert eneste pump. I pausen etter Döden traff han stemningen perfekt med plater av band som Reverend Horton Heat og Heavy Trash. One-two-three-four, BANG! Et av verdens største og beste rockabillyband eksploderer foran 150 elleville fans i den da svetteste grotta i verden. De flotte låtene som på platene er fulle av detaljer funka som bare det også live. Allerede som låt nummer to kom en av mine favoritter fra sisteskiva. "Thrill Me" satt som ei kule og jeg fikk faktisk frysninger. Varierte er de også live, rockeren ble etterfulgt av en relativt sakte blues før de knallet til med "Ace Of Spades", og det var nesten som om det var Motörhead som spilte. Elvis oppfordret innimellom publikum til å ønske seg låter. Folk var ikke vonde å be, men for det meste bestemte heldigvis bandet sjøl. Vi fikk country, rockabilly, rock’n’roll og psychobilly av ypperste merke. På "Crazy In The Head" gikk folk fullstendig amok foran scenen og "It’s A Cadillac" rocka fantastisk, en av de beste nye rockelåtene i gata til Little Richard. Overgangen til sakte "Gone Gone Goodbye" var flott. Den fungere også live og Elvis sa det var den beste låta på skiva. Er vanskelig å ikke være enig, men det er så mange fine. En og annen coverlåt forekom og versjonen av "Great Balls Of Fire", med fem, seks jenter fra publikum dansende rundt bandet på scenen, var like vill som Jerry Lee i ’56. Om det var tøft? Om det var profft? Om det var fine låter? Om det var bra? Yess, sir! Dag Bøgeberg - tekst og foto |
|
Three Bad Jacks: "Crazy In The Head"
Boston Krown * * * * * 
Three Bad Jacks er en knallhard rock'n'roll-trio fra sør i California og "Crazy In The Head" er gruppas andre album
("Made Of Stone" kom i 1999 og ep'n "The Hellbound Train" i 2002). De omtaler seg sjøl som musikalske sønner av Elvis Presley, Joe Strummer,
Johnny Cash og Joey Ramone, og musikalsk er dette en flott blanding av rock, punk og rockabilly.
Three Bad Jacks er store i rockabillykretser og spiller for utsolgte hus over hele USA. "Crazy In The Head" har veldig bra produksjon, tøffe arrangementer og bra låter som er skrevet av frontmann Elvis Sussia. På platas mer popete rockabillylåter høres Sussia ut som Freddie Mercury(!), mens på de kjappe låtene, som er i stort overtall, er det rå vokal, øspøs rytmeseksjon og drivende gitarspell som gjelder.
Her er én coverlåt: Motörheads "Ace Of Spades". Det har gått
inflasjon i coverversjoner av denne, men Three Bad Jacks setter alle andre coverversjoner i skyggen – energi, presisjon, teknikk og følelse
ligger nært opp til originalen og herr Kilminster gliser nok godt når han hører dette.
|