A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å



Various: "Please, Give me Something: The Roots Of the Stray Cats"

El Toro Records

* * * * * *


Stray Cats stormtok de britiske hitlistene i 1981 med det selvtitulerte debutalbumet (nummer 24 på VG-lista), deres mestselgende noensinne, og for alle var dette noe nytt og friskt, alle unntatt rockabillyfansen fra noen-og-tjue år tidligere. De visste at Stray Cats stjal rått fra en lang tradisjon av country- og rockabilly-musikk.

Ikke noe nytt i det, historien er full av lignende tilfeller. The Rolling Stones, Eric Clapton, Led Zeppelin etc har ofte lånt akkordprogresjoner, riff og tekster fra sine helter. Og det er ingenting galt med det, men original-fans og purister liker å ha riktig kreditering ved siden av hver sang og det er noe som ikke alltid har blitt ivaretatt, heller ikke av Stray Cats i de tidlige dagene.

For å bøte på dette har El Toro gitt ut "Please, Give Me Something", en samling med 28 låter, originaler til noen velkjente låter fra Stray Cats’ repertoar, eller låter man tydelig hører har inspirert tilblivelsen av enkelte Stray Cats-låter. Eksempelvis The Nomads’ "Icky Poo" og Lonesome Lees "Lonely Travelin’" (begge for "Stray Cat Strut"), Lew Williams’ "Bop Bop Ba Doo Bop" (for "Fishnet Stockings"), Roy Montrels "That Mellow Saxophone" (for "Wild Saxophone") eller Chet Atkins’ "Hidden Charms" (for "Chet Ditty").

Og med originalversjoner av "Somethin’ Else" (Eddie Cochran), "Double Talking Baby" (Gene Vincent), "Rock Therapy" (The Rock’n’Roll Trio), "Mystery Train" (Elvis Presley) eller "Slip, Slip, Slippin’ In" (Eddie Bond) gir denne samlingen et fint overblikk over hva som har inspirert og delvis formet verdens viktigste og beste rockabilly-band de siste 30 årene.

"Please, Give me Something" leveres med et velskrevet og informativt coverhefte – intervju med Setzer fra BBC i 1981 med kritiske spørsmål om originaliten i for eksempel "Stray Cat Strut" – med analyser over Stray Cats’ originaler ("originaler") og hvordan Brian Setzer, Leon Drucker (Lee Rocker) og Jim McDonnell (Slim Jim Phantom) utviklet låtskrivinga i mer original retning, særlig fra 1986-albumet "Rock Therapy". Stray Cats-samlingen er ikke komplett uten denne.

Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2010


Bildet er tatt i andre ekstrasett, da Setzer hadde skiftet skjorte og brukte den nye gitaren. (Foto: Arild Rønes)

HVEM: Stray Cats + Buzz Campbell & Hot Rod Lincoln
HVOR: Berns Salonger, Stockholm
NÅR: Fredag 29. august 2008


Stockholm er en millionby, det myldrer av mennesker på fortauene, og innimellom så man denne fredagen tilreisende rockere som med stjerner i øya spurte om veien til Berns Salonger. Vi var i byen for å oppleve verdens i særklasse største og viktigste rockabillyband siden Elvis, Scotty og Bill herjet rundt i søstatene i 1954.


Buzz Campbell & Hot Rod Lincoln. (Foto: Dag Bøgeberg)

Ærverdige Berns Salonger er den mest fasjonable konsertsalen undertegnede har vært i; tenk deg en av de mest utsmykka salene på Slottet i Oslo du har sett på tv, så gir det en pekepinn. Det var nesten litt surrealistisk å se alle rockerne skli rundt i disse omgivelsene før konserten startet. Og først på scenen kom Buzz Campbell & Hot Rod Lincoln fra San Diego, California (Buzz sjøl er "Gretsch-gitaristen" i bandet til Lee Rocker). Et band jeg gledet meg til dette og det var nesten så "koselig" som forventet. Råere live selvsagt, men relativt snilt og veldig melodiøst. Noen kjente covers, men for det meste materiale fra gruppas studioproduksjon (fem album). Visuelt med to hvite gitarer – Gretsch selvsagt – og trommis i midten. Tankene gikk faktisk både til Everly Brothers og Buddy Holly innimellom, og med solid rockekomp i bånn. Versjonene av "Glad All Over" (Carl Perkins) og "Nervous Breakdown" (M. Roccuzzo) (Sven Ingvars i forhold til versjonen på Brian Setzer-albumet "Live Nude Guitars", ikke negativt ment) var helt ålreit og gitarløpene til Buzz Campbell var innimellom veldig Setzer-inspirert, særlig mot slutten av settet. Et bra oppvarmingsband.

I pausen, mens salongen fyltes helt opp, fikk vi deilig blues i Elmore James-gata blandet med Ramones – Hey Ho Let’s Go!

Øredøvende jubel og en skog av mobiltelefoner som umiddelbart skyter i været møter slepent antrukne Stray Cats når de kommer ut på scenen. Brian Setzer i lys grå dress med burgunderfarget pynt og den klassiske orange 1959 Gretsch 6120-gitaren på magen. Få gitarskift denne gangen, faktisk ikke før ekstranumrene.


Stray Cat Strut. (Foto: Arild Rønes)

Stray Cats er halvveis i sin avskjedsturné og det er en hitprega konsert som serveres, eller er det bare det at vi kjenner låtene så veldig godt at det føles sånn? En litt sakte "Rumble In Brighton" er første låt og det virker litt uinspirert og prøvende. Det "prøvende" forsvinner fort, men det er ikke like mye sprut og sprett i Setzer som vi er vant til. Han virker litt mett faktisk, er det ikke flere ting å hente ut av gitaren, har han funnet alt nå? Det glimter selvfølgelig til innimellom, men følelsen av at Setzer gleder seg til å bli ferdig med Stray Cats er en tanke som rant meg i hu. Det er tross alt bare tre år siden han lå på ryggen og sprellet med beina på Rockefeller, da med The Nashvillains, og ga oss en oppvisning vi aldri vil glemme.

Lee Rocker derimot er smittende entusiastisk og viser stor spilleglede. Han korer nydelig og han overtar hovedvokal på utmerkete "Cry Baby" og "Bring It Back Again" (enda et tegn på at Setzer er lei?). Rocker har vært frontmann i eget band lenge nå og slapper som bare det, samtidig som han synger.

Slim Jim Phantom gjør som han alltid har gjort, alderstillegget lar vente på seg, for fyren er tynnere enn noen gang.

Selv om Setzer ikke ga alt og bandet stort sett ikke spilte like fort som før (jamfør dvd’n "Rumble in Brixton", se lenger ned på siden) så var det selvfølgelig en flott konsert. Høydepunkter som før nevnte "Cry Baby", "Something’s Wrong With My Radio", "Runaway Boys" der gruppa, for første av mange ganger, samles rundt trommesettet til Slim Jim, veldig visuelt og kveldens kanskje beste låt ved siden av ville "Fishnet Stockings" der Setzer endelig drar til på ordentlig, er bare noen i den 20 låter lange konserten (inkludert fire ekstranumre).

Takk Stray Cats. Dere feide inn i vår bevissthet i 1981 med albumene "Stray Cats" og "Gonna Ball" med røtter langt tilbake til 50-tallet og presenterte det som noe helt nytt. Med punkens energi, ungdommens villskap og overmot og glitrende musisering hentet dere fram klassikerne fra 50-tallet til nye generasjoner samtidig som deres egne låter var fullt på høyde, og ofte bedre, enn disse. Stray Cats skal ha mesteparten av æren for den interessen vi opplever for rockabilly i store deler av verden også i 2008.

Stray Cats spilte disse låtene i Stockholm
(med notater jeg gjorde underveis i konserten):

Rumble In Brighton: Litt sakte, "prøvende"?
7 Nights To Rock: Fin overgang til denne. Glad, spretten og suveren.
Double Talkin’ Baby: OK.
Something’s Wrong With My Radio: Slim Jim drar tøft igang og inspirerer Setzer. Rocker tøft.
Lust n’ Love: Sugende midtempo rockabilly. Litt sakte?
Cry Baby: Tøff rockabilly. Nydelige koringer. Lee Rocker overtar hovedvokalen.
Stray Cat Strut: Setzer kaster jakka. Allsang. SLAPbassolo.
Runaway Boys: Knall tempo. En av gruppas beste. Gutta samles rundt Slim Jim, veldig visuelt.
Sexy + 17: Bra, men litt lite entusiasme?
Gene & Eddie: Bandet samlet rundt mikrofonen til Setzer og tok på en måte farvel før de stemte i åpningen: Be bop-a-lulaaaa. Stray Cats-historien i denne hyllestlåta?
Gina: Tøff og vemodig surf-start. Fin.
Rockabilly Rules: Spilles ikke så ofte live. Tøft, det er dette gruppa handler om.
Too Hip Gotta Go: Setzer endelig helt fram på scenekanten. Klassisk.
Bring It Back Again: Rocker synger. Forfremma? Slapper som bare det. Setzer fyller inn licks.
Fishnet Stockings: Vill rockabilly! Gitaroppvisning, bassoppvisning. Dras ut, kveldens beste?
Rock This Town: "For the last time: We will...." Gitaren bak nakken. Veldig lang solo. Rop og svar.

Ekstra 1:
I Fought The Law: Like tøft som Clash. En av mine favorittlåter i rockhistorien. Clash fant den på en jukeboks en gang de var i studio og spilte den spontant inn. Originalt med Sonny Curtis.
Built For Speed: Litt for jammete, slags trucker-billy.

Ekstra 2:
20 Flight Rock: Setzer viser fram ny leopardmønstret gitar. Ganske kult, men litt jammete.
Please Don’t Touch: Har selvsagt draget på denne.

Ifølge Steinar Kallander, som overvar konsertene både i Stockholm og i København dagen etter, så var Stray Cats mer på hugget og bedre i København. - Det var dritgøy, "Rock This Town" er verdens beste låt, men jeg må vel innse at gutta ikke er 20 år lengre.

Stray Cats’ farvell-turné i Europa 2008:
16. aug: Bilbao, Spania
17. aug: Zaragoza, Spania
19. aug: Murcia, Spania
20. aug: Madrid, Spania
22. aug: Senigallia, Italia
23. aug: Zürich, Sveits
24. aug: München, Tyskland
25. aug: Amsterdam, Nederland
27. aug: Helsinki, Finland
29. aug: Stockholm, Sverige
30. aug: København, Danmark
1. sep: Hamburg, Tyskland
2. sep: Cologne, Tyskland
3. sep: Amsterdam, Nederland
4. sep: Paris, Frankrike
6. sep: Toulouse, Frankrike
7. sep: Nantes, Fankrike
8. sep: Brüssel, Belgia
10. sep: London, England
11. sep: Manchester, England
12. sep: Glasgow, Skottland
14. sep: Dublin, Irland

Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2008

Stray Cats: "Rumble in Brixton" (dvd)

Surfdog Records

* * * * * *


Det var med skrekkblandet fryd jeg satte meg i godstolen og dytta dvd'n i spilleren. Så mye glede som dette bandet har gitt meg, var det mye som stod på spill. Brian Setzer og undertegnede er sirka like gamle og de siste 25 årene har jeg mange ganger følt at han har levd ut mine drømmer. En profesjonell dvd inneholder så mye og jeg var i tvil om hvor jeg skulle starte. Det naturlige er å gå rett på konserten, som jo er hovedgreia, men da jeg så menyen begynte jeg å tenke. Kanskje avdelingen med klipp fra tidlig i karrieren var lurt å starte med og så gå videre til avdelingen med bak-scenen-klipp, øving og lydprøver slik at jeg liksom fikk være med på forberedelsene før det braker løs? Godt tenkt, Dag.

Stray Cats startet opp på Long Island i New York i 1979 som et resultat av tre kameraters interesse for rockabilly og rock'n'roll slik den ble framført og hørtes ut på 50-tallet. Og til å begynne med besto repertoaret av drøssevis med Eddie Cochran og Gene Vincent låter. Gutta trålet second-hand butikker overalt hvor de kom og dresset seg opp i det de fant av kule klær. Resultatet ble selvsagt at ingen andre så ut som Stray Cats og det var ikke bare de gedigne hårsveisene sin skyld. Og det er på mange måter et uskyldig band med ungdommelig pågangsmot med god gli på vei opp som dominerer denne delen av dvd'n. Å duamei så unge og uskyldige de var tidlig på 80- tallet.

Stray Cats ble første gang oppløst i 1984 og har vært gjenforent nå og da siden uten at det vel har vært like helhjertet hver gang. Gjenforeningen tidlig på 90-tallet var nok seriøst ment med nytt studioalbum og det hele, men det varte ikke lenge. Bandet ble gjenforent på nytt til Hootenanny festivalen i Hidden Valley, Irvine, California, 5. juli 2003 og det var kanskje da planene ble født for en ordentlig Europaturné i 2004. Da ble det jo markering av bandets 25-årsjubileum i tillegg til at det var 50 år siden både "Rock Around The Clock" og "That's Allright" ble spilt inn. Forventningene foran turneen var store og Setzers plateselskap, Surfdog Records, slo på stortromma og ga ut en cd fra hver av de 17 konsertene i tillegg til denne dvd’n.

I bak-scenen-menyen får vi være med på turnéforberedelsene med øving i Los Angeles og backstage flere steder, i tillegg til korte intervjuer. Lee Rocker demonstrerer og tester en ny bass han har fått. Han virker veldig fornøyd og instrumentet brukes på et par låter på selve konserten. Og gutta er noen ordentlige jålekopper; det er mange som skal hjelpe til når Setzer setter klistremerker på gitaren.

Det er selvsagt interessant å være med bandet i studio. Stray Cats spilte inn én ny låt før denne turnéen (den første nye på 13 år), "Mystery Train Kept A Rollin’", en hyllestlåt til alle legendene og forbildene fra 50-tallet, en gyngende og ganske tradisjonell rockabillylåt, Stray Cats style. Stray Cats er en sympatisk gjeng og selv om det er klart at Setzer er sjefen, har bandet en god tone seg imellom og stemningen i studio er konsentrert og avslappet - forøvrig ikke en sigarett eller ølflaske og se.

Det var i England det startet ordentlig for Stray Cats og det er naturlig at jubileumsturneen ble lagt til Europa. Lyden er eksellent og denne lytteren anbefaler fullt volum. Det er en strålende mottakelse Stray Cats får i Brixton Academy, der konserten er hentet fra. Salen er sardinpakket og publikum er i ekstase - i ekstase! Selv om det er lenge siden punken rystet verden og satte sitt preg også på Stray Cats, så er bandet vitale som aldri før. Slim Jim Phantom og Lee Rocker er kanskje ikke like teknisk brilliante som Bernie Dresel og Mark W Winchester var i Brian Setzer '68 Comeback Special, men de ser mye tøffere ut og de middelaldrende herrene leverer her kanskje verdens beste rockabillykomp og med en av verdens beste gitarister, uansett sjanger, i front kan det ikke gå galt. Gutta spiller innimellom fortere enn noen gang og det blir ikke akkurat mindre rock'n'roll av det.

Verdens suverent beste rockabillyband med det suverent beste låtrepertoaret leverer fortsatt varene og selv om turneen var en engangsforeteelse, skal Stray Cats ha tusen takk for denne dvd’n som vi kan plukke fram når absistensen etter de omstreifende kattene blir for hard. Og er du bare bitte litt interessert i gitarspelling eller jævlig interessert i gitarspelling er her "et og annet" triks å hente.

Dag Bøgeberg