The Slapbacks - NET. WT. 2.5 OZ
Part Records
Rating: 7
The Slapbacks er en rockabillykvartett fra Wien i Østerrike. Bandet startet opp i 1995 og spilte drøssevis av gigs i Wien og området rundt i de påfølgende åra. Idéen til bandnavnet fikk gutta fra Sam Phillips som var stolt over sin egen dyktighet som lydtekniker og produsent dengang i Sun-studioet da han jobbet fram den distinkte og individuelle lyden ved hjelp av regulerbart ekko som han døpte slapback. (Enhver lydtekniker og musiker idag vet hva slags ekko som menes når man snakker om slapback-ekko.)
Etter å ha skiftet ut et par medlemmer fant the Slapbacks det de søkte etter, sin egen stil. Metallisk gitar, spenstig slapbass og arrogant vokal gir gruppa en fengende og særegen lyd. Bandet har etterhvert blitt et etablert navn i det østerrikske rockabillymiljøet og har minst én spillejobb i uka. Debutalbumet, Rockabilly Blues, kom tidlig i 2002 og inneholdt 14 låter. En blanding av originaler og coverlåter, inkludert låta Stranger Girl som er blitt en aldri så liten favoritt på gruppas konserter. Vi skriver 2003 og the Slapbacks nye album er utstyrt med et nydelig utbrettcover designet som en vaskemiddelreklame fra 50-tallet komplett med forbedret oppskrift og advarsel: "Too much use could make you addicted to it. While playing, keep away flammable things, sparks could fly!" Tittelen på albumet, NET. WT. 2.5 OZ, passer perfekt. Vi sakser fra ingredienserlista: 1495 gitarakkordskifter, 311 056 trommeslag, 24 239 slapbassanslag osv.
Og hvordan er så det viktigste, musikken? Innimellom slår den også gnister. Rockabilly slik vi vil ha det på åpningskuttet, Sick'n'Tired Of Singin' The Blues, raskt og hardt og rått, mens det roes litt ned på Sitting On The Rooftop som er bluesete, har vispetrommer og fin melodi. The Slapbacks kommer til og med opp med en plystresolo på denne som imidlertid er i lengste laget. Sprelsk gitarsolo og tøft riff får vi på toglåta Long Way To Memphis som minner litt om Mystery Train, mens det serveres midtempo rockabilly på 706 som har TØFF slapbass og er inn til beinet arrangert. Intet unødvendig fjas her.
Etter å ha hørt skiva en god del ganger føler man likevel at noen av låtene etter hvert mangler særpreg. Ikke svake, men noe for tradisjonelle og man detter litt av lasset undervegs. Lyden i bandet er mer spesielt enn låtene, men the Slapbacks og NET. WT. 2.5 OZ er likevel verdt å sjekke ut.
Dag Bøgeberg