Jim Heath.

Oppvarmingsbandet, the Scotch Greens, holder til i San Diego og er med Reverend Horton Heat på hele Europaturneen. De spiller en blanding av punkrock og bluegrass, eller american roots punk som de selv sier. To gitarer, banjo, bass og trommer er besetningen og bandet har vært på veien siden 1998. De albumdebuterte i 2000 og skiva, "¡Draw!", ble nominert i klassene "Best Rock Album" og "Album of the Year" i San Diego Music Awards. Bandets tredje album, "Professional", foreligger i disse dager. Konserten deres begynte tidlig og var dessverre ferdig da undertegnede ankom John Dee, men ifølge "pålitelige kilder" var det relativt ensformig punkrock som ble myket opp med en ikke altfor god banjospilller. Uinteressant og jævlig høyt er en karakteristikk som går igjen.

The Reverend Horton Heat er først og fremst sanger og gitarist Jim Heath, men dæven hvor viktige bassist Jimbo Wallace og trommeslager Patrick "Taz" Bentley er. En rytmeseksjon av dette kaliber er sjelden vare og trommefyrverkeriet "Taz" Bentley stjal mye oppmerksomet der han drillet med stikkene og dundret løs med dobbel basstromme-pedal. Jim Heath framsto lett arrogant, men også blid og imøtekommende og bandet satte tydelig pris på gjengen foran scenen som plutselig kledde av seg på overkroppen og avduket hver sin store bokstav på brystet og bandet kunne lese ordet JIMBO, en gest til bassist Jimbo Wallace og låten "You’ve Got a Friend in Jimbo".

Konserten tar av ordentlig på "400 Bucks", som rocka så det suste, og en av mine favorittlåter det siste året, "Callin’ in Twisted", var akkurat like bra som jeg håpet. Vi fikk flust med instrumentallåter, bandet har da også mange å ta av, og "Psychobilly Freakout" og "Marijuana" satt bra.

En halv time ut i konserten oppfordret Jim Heath folk til å ønske seg låter. Folk var ikke vonde å be og den neste timen artet seg som den reneste ønskekonserten. Hyggelig det, men konserten ble ikke det fyrverkeriet vi hadde håpet på på grunn av dette. Bandet måtte av og til tenke seg om før de spilte de ønskede låtene og ikke alle var like godt innøvd. Vi gikk dermed glipp av en gjennomtenkt låtrekkefølge og gjennomarbeidet show. For eksempel "It’s Martini Time" var det tydelig at det var en stund siden bandet hadde spilt. Med den tøffe omparocker’n "Bad Reputation" var ønskekonserten imidlertid slutt, bandet bestemte sjøl og herfra og ut var en oppvisning i rock’n’roll.

The Reverend Horton Heat er varierte og flere av de hardere låtene har ofte et mellomtema som grenser til jazz. De tar heller ikke fem øre for å vri ut rein country og hyllesten til Johnny Cash i "Folsom Prison Blues" var fin med et innlagt psychobillyparti etter gitarsoloen. "Indigo Friends" var tøff og trommesoloen i ekstrasettet var i klasse med det Ian Paice gjorde på "Made In Japan".

En konsert hvor forventningene på forhånd var svært høye og vel ikke ble helt innfridd. Hadde venta det villere, men en grei kveld på jobben var det for the Reverend Horton Heat som vi selvfølgelig mer enn gjerne vil se igjen. Får håpe det ikke blir 20 år til neste gang.

Dag Bøgeberg