Hank Williams III: "Straight To Hell" Bruc Records * * * * Shelton Hank Williams III ble født i Nashville den 12. desember 1972. Som barnebarn til Hank Williams og sønn til Hank Jr var han countrykjendis før han hadde sunget en eneste tone. Men han fulgte ikke umiddelbart i slektas fotefar. Til å begynne med fartet han rundt i sørstatene som trommeslager i punkband, men fikk etterhvert øya opp for country og i 1996 skrev han under for countryselskapet Curb i Nashville. Selskapet startet med å gi ut albumet "Three Hanks: Men With Broken Hearts" som ved hjelp av moderne teknologi blandet stemmene til tre generasjoner Hank Williams. Dette var omtrent så langt unna det gikk an å komme det Hank III var interessert i, og et stormfullt forhold til Curb var et faktum. To egne album ble det før bruddet kom og "Straight To Hell" er Hanks først på nytt selskap. Live kjører Hank III to avdelinger; en countryavdeling og en punk/metalavdeling. Vi er nok mange som gjerne skulle hørt Hanks liveband Assjack på plate, men live og studio er to vidt forskjellige ting, også når det gjelder valg av musikere. På plate er det country som gjelder og hvis vi tar utgangspunkt i mannens forrige album, "Lovesick, Broke & Driftin'" (kom i 2002 og er en av skivene undertegnede har spilt mest de siste fire åra), så er "Straight To Hell" ikke så primitiv og nakent produsert. Skiva er for det meste spilt inn hjemme på et digitalt portastudio og dras igang med et lite minutts sample av the Louvin Brothers' "Satan Is Real" som avbrytes med en demonisk latter og glir over i tittelkuttet - heidundrende old-school ompa-country med fenomenale instrumentale utskeielser, som det er mye av albumet gjennom. Låttitler som tittelkuttet, "Thrown Out Of The Bar", "Pills I Took", "My Drinkin Problem", etc vitner om et relativt usunt levesett proppet med kjemikalier, piller og whisky. Hank III spinner videre på å bygge opp sin egen myte som skummel og selvdestruktiv outlaw og i låter som "Country Heroes" og "D. Ray White" får vi et innblikk i at galskap har en lang og rik tradisjon i countrymusikkens Nashville. Likevel er dette sjelfull og ren country uansett hvor mye Hank legger ut om hvor avgrenset og formgitt dagens countrymusikk er - og det er kanskje her vår mann har sin misjon som såkalt outlaw. Uansett hvor rå og tilsynelatende "på siden" dette er, så er det få som treffer hjertet i amerikansk musikk slik Hank Williams III gjør. CD 2 inneholder en lang collage, "Louisiana Stripes," med fem låter. Kun Hank og en akustisk gitar iblandet utfrika lyder. Ambient, ekkoeffekter, telefonbeskjeder, tordenskrall og gurgling av vann blir litt sært og gir ikke den helt store lytteropplevelsen. Dag Bøgeberg

Hank Williams III: Lovesick, Broke & Driftin' Curb Records Hank Williams III har gjentatte ganger gjort det klart at han er misfornøyd med debutalbumet Risin’ Outlaw som kom i 1999, så denne gangen tok han ingen sjanser og tok saken i egne hender. I løpet av to hektiske uker hadde mannen spilt inn, produsert og mikset Lovesick, Broke & Driftin'. Uten tvil var dette en riktig avgjørelse for barnebarnet til "hoved-Hank Williams", for albumet er mye mer avslappet og organisk uanstrengt enn debuten. Denne gang serveres det hard core country hvor låtene har fått beholde sin opprinnelige idé og arrangementene og lyden er oversiktelig og til tider beintøff! Maken til slapbasslyd skal du lete lenge etter og jeg tviler på om du finner noe lignende. Slitet og moroa i paradokset av å være en Hank Williams blir beskrevet i balladen Calling Your Name, mens den tøffe togcountrylåta Mississippi Mud og den raske Nighttime Ramblin' Man med hamrende slapbass og imponerende gitarsolo i Albert Lee-klassen, er røft og glorifiserende forlokkende fortellinger om lang tids fyll og potrøyking. Man blir faktisk tørst av å lytte til dette. Hank Williams IIIs stemme passer perfekt til denne musikken og arven etter bestefar skinner klart igjennom på tittelkuttet, Lovesick, Broke & Driftin', en tåredryppende og selvmedlidende countryballade med følsom steelgitarsolo og fin melodi - noe de fleste låtene er utsyrt med. Good time party country får vi på energiske Lovin' and Huggin, komplett med twangy gitarspelling og steintøff slapbass og Hanks versjon av Bruce Springsteens Atlantic City er en fin videreføring av versjonen The Band gjorde på albumet Jericho (1993). Det er helt klart at Hank Williams III ikke nøyer seg med å leve på navnet til sin berømte bestefar - her har vi en låtskriver som gjør krav på å bli tatt dønn seriøst. Dag Bøgeberg

Tilbake

Hank Williams III. Konsert på Club Laga, Pittsburgh - fredag 29. november 2002.