Francine: - Level 8
Bluelight Records
Rock-trioen Francine kommer fra Lahti i Finland og har, med et par års pause, holdt det gående siden 1987. Albumtittelen henspeiler på det faktum at dette er Francines åttende langspiller og skiva har vært på top ten i hjemlandet i år. Bandets musikk har fått mange betegnelser opp gjennom åra: punkbilly, hardbilly, powerbilly. Selv karakteriserer Francine musikken sin for en blanding av rockabilly, rhythm’n’blues, punk, powerpop og ska, eller som de sier, simply rock’n’roll. Undertegnede tenkte powerpop-punk med en dæsj rockabilly ved første gjennomhøring.
Ana Kukkola er en bra vokalist med god engelskuttale og han er god til å spille gitar. Gitaren låter knivskarpt, omtrent som en vinkelsliper, og bidrar sterkt til at Francine innimellom minner om metallpunken til irske Therapy?. Låtene, tolv i alt hvorav én cover, er utstyrt med tildels svært fengende refrenger og gjennomarbeida arrangementer.
Det grenser til metall hist og her, for eksempel på Waitin’ At The Station som kan karakteriseres som metall-blues-a-billy. Her får vi bluesete munnspill og overlegen slidegitar-solo og dette er tøft så det holder. Låtene er varierte med alt fra powerpop/punk på Anything You Do og That Little One, hvor vokalen synges gjennom munnspillmikrofon og Tude Usvaala dunker «Clash-trommer» på mellomspillet. Bluesete og kjapp metall-shuffle på Take Me Back med et av skivas mange fengende gitarriff, mens Stonecold er midtempo og jazzete med spretten slapbass og slepent piano som fargelegger i det sofistikerte arrangementet.
De legendariske new wave-poperne fra New York, Blondie, har laget albumets coverlåt. Francines versjon av Call Me er utstyrt med ståbass som gir en viss rockabillyfølelse, særlig på verset. En damestemme bryter opp og innimellom får vi korte og presise støt fra en blåserekke.
Skivas beste låt heter She’s Dynamite og er kjapp metall-billy. Svært fengende, det svinger som f.... med energisk munnspill og dunkende slapbass fra Pete Salomaa.
Dag Bøgeberg