Dwight Yoakam: "Dwight Sings Buck" New West Records * * * * * * Fins det noen andre som passer bedre til å lage et album med Buck Owens-låter enn Dwight Yoakam? Yoakam braste inn på countryscena i 1986 med albumet "Guitars, Cadillacs, Etc., Etc." og han framsto som arvtakeren og videreføreren av såkalt Bakersfield country, en sjanger som til da var forbundet med Buck Owens og Merle Haggard. Ikke bare hyllet Dwight Buck Owens, i 1988 gikk "Streets of Bakersfield", duetten mellom mesteren og lærlingen, til nummer én på countrylistene i USA og fortsatt kan vi ønske oss den på Country-svisj på NRK. Etter Buck Owens’ død i 2006 har det egentlig bare vært spørsmål om tid før Yoakam hedret sitt idol, og "Dwight Sings Buck" skuffer ikke. Dwight elsker disse låtene, han prøver ikke å imitere Buck Owens, han går til kjernen og framfører dem slik Buck hadde ment da han skrev dem. Likevel låter dette umisskjennelig Dwight Yoakam og moderne, men det er likevel ingen tvil om hvem sine låter "Act Naturally", "Love’s Gonna Live Here", "Together Again", "Cryin’ Time" og "Under Your Spell Again" er. Dette albumet er en hyllest i ordets egentlige betydning og ei plate ingen fan av verken Buck eller Dwight bør unnvære. Skal vi sette fingeren på noe, så er det at "I’ve Got a Tiger by the Tail" og "Tall Dark Stranger" ikke er med. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007

Dwight Yoakam: "Blame The Vain" New West Records * * * Som ungt honky tonk fyrverkeri feide Dwight Yoakam i 1986 inn på listene med debutalbumet, "Guitars, Cadillacs, Etc, Etc". Gutten hadde satt seg fore å minne Nashville på sin stolte fortid og feire storheten til Bakersfield-helter som Buck Owens og Merle Haggard. Nå, nærmere 20 år senere er Yoakam, ironisk nok, i samme båt som artistene han hyllet på 80-tallet – en respektert veteran med en lojal fanskare, men som er lite interessant for de store selskapene. "Blame The Vain" er Yoakams 15. album og det første uten gitaress og produsent Pete Anderson. Yoakam har produsert sjøl og med nytt band, bygd rundt gitarist Keith Gattis, i ryggen er nytt blod sprøytet inn i Yoakams musikk. Mange mener dette er udelt positivt, men jeg er ikke så sikker. Det låter som ei kule, herregud Dwight Yoakam er verdens beste countryvokalist, men countryfølelsen er grunnere og mye av dette er streit countryrock som mangler dybden Pete Anderson tilførte Dwight Yoakams musikk på de 14 foregående albumene. Dag Bøgeberg

Dwight Yoakam - Population: Me Audium Records Dette er Dwight Yoakams 14. album og det første på Audium Records. Tre år er gått siden filmmusikkdebuten, South of Heaven, West of Hell, og Dwigth trives fortsatt utmerket i den Bakersfield-styla honky tonk gata han alltid har befunnet seg i, og etter hvert er blitt ganske alene om. Kvaliteten på Dwights materiale har vært varierende, men aldri dårlig, og i likhet med det outlaw-konger som for eksempel Merle Haggard gjorde på 70- og 80-tallet, har også Dwight til gode å levere et dårlig album. Og Population: Me er intet unntak. På åpningskuttet, The Late Great Golden State, skrevet av Mike Stinson, gjør Dwight sitt hittil beste Jackson-Eagles stuk og avslører hvorfor the LA drugstore cowboy lyder tidløst, når gjort på riktig måte. Eagles-medlem Timothy B Smith er med og korer og gjør sitt til at denne ruller avgårde i Take It Easy-gata. Tittelkuttet drives fram av produsent og gitaress Pete Anderson og pedal steel-, banjo- og dobrokonge Gary Morse og vi serveres en perfekt blanding av drivende rockabilly og honky tonk. På en banjooverdrysset cover av Burt Bacharachs Trains and Boats and Planes synger Dwight så håra står i nakken mens Anderson rir mandolinen inn i de jamrende tonene fra fela til Scott Joss. De transformerer popsangen over i en tradisjonell country shuffle pyntet med de høye, ensomme tonene i Earl Scruggs elektriske banjoarbeid og fyller på med både olje og grus. If Teardrops Were Diamonds er en av Dwights vakreste ballader noensinne, og Willie Nelsons duettsang passer perfekt til Dwights hillbilly-stønn. Alle låtene vokser og viser Dwights refleksjoner omkring amerikansk kultur følt gjennom det poetiske hjertet til en countrymusiker. Sangene bare er der; spinkle, seige, råe og overdrysset med "hooks" og også følelser. Sjekk ut honky tonk swinget i sakte I'd Avoid Me Too. Dag Bøgeberg

Tilbake