Brian Setzer Orchestra: "Wolgang´s Big Night Out" Surfdog Records * * * * Ingen vet hvor haren hopper. Det samme kan nesten sies om Brian Setzer også. "The King Of Cats" kommer opp med stadig nye måter å få det til å svinge på - dog med litt vekslende hell. Denne gangen har han tatt for seg klassiske perler fra bl.a. Beethoven, Mozart, Wagner og Strauss. Ja, til og med vår egen Edvard Grieg finner vi på listen over komponister. Nå skal det sies at Brian Setzer i aller høyeste grad har gjort låtene (eller skal vi si stykkene?) til sine egne. Dette svinger til de grader, og er nok ganske langt fra det komponistene tenkte seg da de skrev låtene....eh, stykkene. Men selv om det svinger, så er det noe som mangler: nemlig Brian Setzer selv! Joda, han er selvfølgelig med. Men det virker nesten som han spiller en birolle på sin egen CD. De fleste av låtene er instrumentaler. Kun to har vokal, hvor Brian selv synger på "One More Night With You" (basert på Edvard Griegs "I Dovregubben´s Hall"), mens Brians kordamer tar seg av "The Vixens". Og selv om det selvfølgelig er mye snasent gitarspill, blir Brian litt anonym. Derimot briljerer resten av orkesteret her. De får virkelig vist hva de er gode for, og det er ikke så rent lite! Dette er helt klart den CD´en med BSO hvor orkesteret er mest framtredende. "Wolfgang´s Big Night Out" burde ligge under juletreet til alle korpsmusikere. Vannvittig bra arrangementer og verdens beste storband til tross, det blir ikke helt toppkarakter denne gangen. Arild Rønes

Tilbake til anmeldelser 2007

Brian Setzer: "The Knife Feels Like Justice" + "Live Nude Guitars" American Beat Records * * * * American Beat Records gjenutgir to originalalbum på enkelcd med en rekke artister i mange sjangre. Det hele virker litt billig, her er kun det som var på original-LP’ne, men original covertekst og linernotes samt remastret lyd gjør det til et hyggelig gjenhør. Brian Setzer kan egentlig bare sammenlignes med seg selv, selv om "The Knife Feels Like Justice" var et realt musikalsk sidespor midt i haugen av R.E.M., John Mellencamp og The Act da det kom i 1986. Det virket som Setzer ville bevise at han kunne gjøre mer enn rockabilly på dette ambisiøse første soloalbumet (nummer 45 på Billboardlista) etter at Stray Cats ble oppløst første gang. Det låter ganske greit også i 2007 og viser at Setzer har noe å fare med uansett sjanger. Etter et kort mellomspill med Stray Cats (Rock Therapy) er Setzer tilbake i rockabilly/rootsrock-land. "Live Nude Guitars" (1988) viser en mann som ikke helt vet hva han vil og er litt ute av fokus. Stor 80-tallslyd på låter som "Rockability" og "She Thinks I'm Trash" passer dårlig, "Red Lightning Blues" er fortsatt et rockfyrverkeri og pompøse "When The Sky Comes Tumblin’ Down" gikk til nummer 36 på Billboardlista. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007

Brian Setzer And The Nashvillains: "Red Hot & Live!" Surfdog Records * * * * * * Samme turné og utgave av Brian Setzer And The Nashvillains som besøkte Oslo i 2005 dette. Setzer la ut på turné i etterkant av ”Rockabilly Riot! Volume 1. A Tribute to Sun Records” albumet og settlista er tilnærmet lik som i Oslo, men med et par unntak. Albumet "13" kom jo ut mellom Oslo-konserten og dette opptaket. "Red Hot & Live!" er tatt opp i Japan i 2006 og den høye lyden fra publikum gir en herlig livefølelse og bildene vi har inni hodet fra konserten i 2005 flimrer nok en gang over netthinnen. Bandet er utrolig samspilt, det rocker vannvittig og det er ikke noen tvil i verden om at dette er verdens suverent beste og tøffeste rockabillyband. "Take a Chance on Love" og "Broken Down Piece of Junk", begge fra "13", var ikke med på Rockefeller og begge er høydepunkter her. Versjonen av førstnevnte er noe av det råeste jeg har hørt innen presisjon, teknikk, energi og spilleglede og dette er ei av de beste liveplatene jeg hørt. Mange tøffe livebilder i coveret, og forsiden prydes av backdroppen vi husker fra scenen på Rockefeller, men med den forskjellen at mønsteret på tørklet i Brians ansikt har fått nytt mønster, det teite sørstatsflagget er byttet ut. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007

Brian Setzer: "13" Surfdog Records * * * * * * Brian Setzer har laget det albumet "Nitro Burnin’ Funny Daddy" var ment å være. I motsetning til den er "13" stappet med bra låter, og noen av dem sorterer under kongelige. Stilmessig kunne flere av dem sklidd rett inn i repertoaret til alt fra AC/DC, Backstreet Girls, George Thorogood og til Built For Speed. Brian Setzer er stor stjerne, mannen er på veien og spiller uavbrutt, han er stadig vekk i studio, han svitsjer mellom storband og trioformatet (som her), han har sannsynligvis ofte jetlag og heldigvis er han oppmerksom på at alt dette i bunn og grunn handler om hvor moro det er å spille gitar. Musikalsk er "13" så virtuost suverent at man innimellom blir sittende og følge med på hvordan han gjør det rent teknisk. Og ikke bare er det teknisk interresant, men musikalsk så oppfinnsomt og lekent at det er bare å gi seg ende over. Alle som kjenner litt til Brian Setzer vet at han kan gjøre alt med en gitar. Enten det er live eller på plate er det hvitglødende gitarspelling som gjelder og dette nye albumet fra denne ekstraordinære musikeren gjør ingenting for å ødelegge ryktet. Setzer har på sitt 13. album laget 13 nye låter og trakterer oss med et bredt musikalsk utvalg som spenner over alt fra hard rock til rockabilly til Jimmy Bryant-inspirert country-swing og til bluegrassinspirert banjopicking. På ”Everybody’s Up To Somethin?" viser Setzer oss at det er sant det vi har lest at han tidlig i ungdommen (før punken snudde opp ned på alt) hadde Led Zeppelin som forbilder og fortsatt digger det. Låta kunne nemlig sklidd rett inn på ”In Through The Out Door". "Rocket Cathedrals" heter en annen låt i samme sjanger og både AC/DC og Backstreet Girls ville drept for for denne. Setzer er stor i Japan ("13" gikk rett til nummer to på den japanske Billboardlista og da Japans statsminister besøkte USA nylig var det Brian Setzer Orchestra som stod for underholdningen i Det Hvite Hus) og turnerer jevnlig i landet der sola står opp. Et par låter handler om Japan og forteller oss at Brian har fått mange venner og også sine favorittsteder i det Tokyoske natteliv. Og gitarkaskadene på ”Back Streets Of Tokyo" virker nok opphissende på flere enn undertegnede. Her er mange fine tekster med spark både hit og dit. På ”We Are the Marauders" får Idol-konseptet så hatten passer og puritanske rockabillyfans har ikke Setzer mye til overs for ("Really Rockabilly"). Tidligere Stray Cats-kompis Slim Jim Phantom er gjestemusiker og spiller trommer på denne. Skal du kjøpe bare ei gitarrockplate i år så har du den her! Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007

Brian Setzer: "Rockabilly Riot! Volume 1. A Tribute to Sun Records" Surfdog Records * * * * * * Gamle låter blir som nye er konklusjonen allerede etter noen sekunder i spilleren. Det er med dyp kjærlighet og ærbødighet for originalene Brian Setzer har tatt for seg av skattene fra Sun Records. Setzer har inngående studert spilleteknikk og innspillingsteknikk før han skred til verket. Her er 23 låter fra Sun Records’ storhetstid, 1954 til tidlig 1957, både kjent og ukjent. Alt fra tidenes mest kjente rockabillylåt, "Blue Suede Shoes", og til ikke tidligere utgitte "Peroxide Blonde In A Hopped Up Model Ford" som han har gjort i lag med opphavsmann Gene Simmons. Simmons er med og korer og Setzer har blitt kreditert som medkomponist. Elvis Presleys korgutter, The Jordanairs, er også børstet støvet av og leverer gudekoringer på tre av låtene. Det er en fryd å høre cd’n og ingen andre enn Setzer kunne ha gjort dette og kommet fra det med æren i behold. Setzer har selvfølgelig et annet utgangspunkt enn artistene hadde på 50-tallet når han nå har spilt inn dette. Dette er låter som har inspirert Setzer gjennom hele hans karriere og flere av låtene her tangerer faktisk originalene – det varierer fra dag til dag hvem jeg liker best og det er vanskelig å trekke fram enkeltspor. Men flere av de gamle artistene som fortsatt er aktive vil nok få en oppsving i sine karrierer etter denne platen. Albumet låter tidløst, gammeldags og moderne, det bygger bro gjennom rockhistorien, nye generasjoner vil oppdage de gamle mestere og rockabillymusikken, og gi grobunn for nyrektruttering, levevilkår og videreutvikling av musikken vi ikke kan leve foruten. Dag Bøgeberg

Brian Setzer - Nitro Burnin' Funny Daddy Surfdog Records Rating: 5 Jeg er en av dem som mener at Brian Setzers forrige trioplate, Ignition!, er en av tidenes beste rock'n'roll/rockabilly album. Noe som bare ble forsterket under Brian Setzer ‘68 Comeback Specials konsert på Rockefeller i Oslo den 14. oktober 2001. Nitro Burnin' Funny Daddy har jeg følgelig, med lengsel og smerte, ventet på i månedsvis. Mulig jeg er forutinntatt, men når de siste tiåras suverent beste rockabilly gitarist og låtskriver går i studio med kun trommer og bass så forventer jeg rock'n'roll/rockabilly for alle penga. Og det er det ikke her. Nitro Burnin' Funny Daddy er stilmessig et ekstremt variert album og Setzer skal ha honnør for at han, på høyden av sin kommersielle karriere, følger sitt hjerte og kjører sitt eget løp (eller prøver han å nå et større publikum og tjene enda mer penger?). Men hva med meg da, som vil ha rock'n'roll/rockabilly? Jeg sitter med sjegget i postkassa! Kun én låt hadde fått plass på Ignition!. Smokin’ ‘N Burnin’ heter den og har originalitet på det nivå vi forventer fra Setzer når han er i rock'n'roll/rockabilly hjørnet. Et hjørne han, med litt godvilje, er i på bare fire av dette albumets 12 låter. De tre andre er dårlige låter rett og slett, og Ring, Ring, Ring høres ut som et Stray Cats outtake. Gitarspillet, og musiseringen generelt, er selvsagt eksellent gjennom hele, men det forventer vi også fra en av verdens beste utøvere i faget. Setzer har vist så mange ganger at han er en gudbenådet gitarist at han trenger ikke å bevise det flere ganger og det føles unødvendig da med den over fire minutter lange instrumentaljammen Rat Pack Boogie. Når vi vet at fyren er i stand til å lage strålende låter, føler jeg meg snytt når jeg hører dette. Det blir for lettvint. Når dette er sagt og jeg har forsonet meg med at Nitro Burnin' Funny Daddy ikke er noe rent rock'n'roll/rockabilly album åpner jeg døra inn til det musikalske rommet i hjernen som heter Diverse og finner at det er en del å glede seg over likevel. For eksempel det bluesete åpningskuttet, Sixty Years, som er utstyrt med et tøft og sugende riff med gitarlyd sterkt inspirert av ZZ Top. En låt som stiger, men ingen pangåpning slik vi fikk på Ignition!. Countrylåta, When The Bells Don’t Chime, er på det jevne og finnes i to versjoner her. Forskjellen er at banjoen er mikset høyere på den andre versjonen. «Typisk» Setzer melodi og vi kunne ønsket oss en ekstra låt istedenfor denne to ganger. På sakte og følsomme That Someone Just Ain’t You er Setzer crooner. Han synger veldig bra og intensiteten øker utover i låta og jeg tok meg i å tenke Jan Werner(!). Sentimental og følsom er han også på St. Jude med en tekst om de globale/sosiale problemene på vår skakkjørte klode. Setzer får for det sosiale engasjementet, men musikalsk er dette overraskende, for å si det sånn. Med rak rygg rir Setzer inn i territoriet til Ennio Morricone (det 20. århundrets mest kjente filmmusikkomponist) og kommer ut igjen med en forblåst vill vest ballade, Wild Wind. En stemningsfull kinowestern som er godt ment, men prøver litt vel hardt å bli The Man Who Shot Liberty Valance (Burt Bacharach). Blir for lett hvis vi sammenligner for eksempel med Dwight Yoakam og lenger vekk fra rockabilly går det knapt an å komme. To Be Loved er usminka og rett på sak doo wop som med sin akapella sang og nedtona enslige gitar godt kunne ha vært et spor på et Persuasions album. Flott og fint. Setzer synger bra, og falsettpartiene har han full kontroll på. En stilmessig ekstremt variert plate som sagt, og med den posisjonen Brian Setzer har i rock'n'roll/rockabilly verdenen kunne han befestet stillingen på toppen av haugen, men velger altså dette. Nitro Burnin' Funny Daddy mangler særpreget og de overlegne låtene som Ignition! er utstyrt med og blir dessverre bare nok en rockeplate i den store haugen. Dag Bøgeberg

Tilbake

The Brian Setzer Orchestra: House of Blues, Chicago - lørdag 6. desember 2003.

Brian Setzer Orchestra: Live In Japan (DVD)

Brian Setzer ‘68 Comeback Special: Rockefeller, Oslo - 14. oktober 2001

Brian Setzer '68 Comeback Special: Ignition!